Og til slutt så sier vi..

Det her blir vel sannsynligvis mitt siste innlegg fra den amerikanske fronten, om jeg da ikke plutselig blir super inspirert i morgen da, (som jeg egentlig tviler på , men hvem vet). Uansett, så ville jeg bare benytte annledningen på å takke folk og fe som har lest seg igjennom livet mitt det siste året, med skuffelser, drama og oppturer om hverandre. Jeg må legge til at jeg har hatt det gøy med å skrive innlegg og fått ut agggresjon og lignende igjennom min kjære blogg. Blir litt trist å forlate den, men sånn er livet bare.

En jente jeg beundrer veldig mye quotet en gang en karakter fra One Three Hill; "People always leave", og hun hadde helt rett. Nå drar jeg fra de vennene jeg har fått her, de drar nå enten til college eller et eller annet universitet. Veiene våre skilles, om et år igjen kommer jeg til å måtte skilles med de vennene jeg har hatt siden ungdomsskolen, som jeg er utrolig glad i. Kanskje kommer vi til å møtes igjen, kanskje ikke. Men jeg håper det (beklager Monica for mine gramatiske feil og lignende igjennom dette året) og jeg håper også at vi alle har funnet vår egen vei å gå i livet.

For å avslutte dette litt sånn halvveis kleine innlegget må jeg legge til at jeg hater klisjeer..så ja..ha en kjempe fin sommer og fine skoledager for dere som fortsatt driver med det og så sees vi sikkert til skolestart(muligens før).. .  .   .

Peace Out for siste gang.

Ida.

"Always remember that the future comes one day at a time."

Jeg skulle ønske at jeg ikke glemte. At jeg kunne huske alt jeg har opplevd like godt som om det var i går, like klart som om det skjedde i dag. Men greia er jo at jeg ikke gjør det. Jeg glemmer, du glemmer, de glemmer. Og så er det glemt. Helt borte og ute av bevisstheten vår. Kanskje ender det opp med å ligge akkurat utenfor hva vi husker, sammen med alle drømmene vi har hatt som vi glemmer så alt for fort. Jeg ser på drømmer som svake og skjøre. Som om vi ikke helt vet hva de er laget av. De er ikke som en liten video som spilles av inni hodet vårt når vi mimrer fra da vi var tolv år gamle og fikk vårt første kyss, nei. De er som fløyelsesmyke, halvveis gjennomsiktige tåkeaktige tøybiter som duver inni hjernen som om tyngdekraften ikke funker på dem. Så utrolig vakre men altfor skjøre til å bli tatt på, brukt eller i det hele tatt flyttet. Der, der som de drømmeminnnene våre gjemmer seg, der holder nok glemte minner til også. En spesiell lukt eller en liten ting kan kanksje gjøre dem sterkere, men de fader så altfor fort vekk igjen. Glir tilbake til steder å gjemme seg for bevisstheten som for harde livet prøver å gripe fatt i noe som man så vidt kan se.

Men på en annen side vil jeg jo helst ikke huske alle gangene jeg har blitt såret, bedratt og sveket. Gangene jeg skulle ønske jeg kunne synke ned i bakken og bli der en stund sånn at alle kunne gå videre med livene sine og glemme hva det nå var som fikk meg til å ville forsvinne. Jeg vil ikke huske hvor vondt det gjorde da vi måtte avlive den engelske setteren vår etter tolv års kameratskap, eller da jeg holdt gråten inne i Holmenkollen kapell for en stund siden, da bilen med kisten senere kjørte vekk og vi  ble stående i støvet bak gråtende og med en håpløshet som grep rundt oss og ga oss frysninger. 

Jev vet ikke hvordan det er med dere, men noen ganger har jeg lyst til å stoppe tiden, eller i hvertfall få tiden til å gå super sakte slik at alt ikke går over så fort. Jeg vil nyte øyeblikket til det fulle, utsette slutten så lenge som mulig. Likevel er det det som gjør minnene så verdifulle, det at de bare eksisterte den lille stunden. At vi kunne ha gjort så utrolig mye for å få den tilbake, om bare for en time, en halvtime, 15 minutter. 1 minutt... Jeg hadde gjort mye for bare ett minutt. For å se han eller hun eller dem en gang til. Bare for å se dem, snakke med dem, høre stemmen deres, en siste gang. Men den siste gangen fikk vi allerede og vi tok den for gitt. Kanskje kranglet vi, var frekke eller ga dem blikket som sa "wow..du imponerte meg akkurat med din utrolige intelligens..." Andre var heldige. De fortalte dem kanskje at de var elsket, satt pris på. Desverre er flertallet for det meste ikke heldige. De tok dem for gitt, personen, øyeblikket, stunden. Likevel skulle jeg ønske at vi kunne huske alt. Alt av det gode, og alt av det vonde. Kanskje vi da også kan huske å sette pris på akkurat dette øyeblikket, den personen du enten sitter ved siden av eller tenker på. Sette pris på de som alltid er der for deg, hele tiden. Eller som alltid vil være der, hvertfall ifølge deg. 

Ikke glem de som alltid er der for deg eller har vært der for deg. For en dag er de borte, og alt du har igjen da er savn og lengsel.

Ida.

Black Power- a fist raised up and above

"If I win, I am American, not a black American. But if I did something bad, then they would say I am a Negro. We are black and we are proud of being black. Black America will understand what we did tonight." 

They were wearing black scarfs and an unzipped track suit to represent black power and show solidarity with all the blue collar workers. Shoeless, but wearing black socks they stood at the podium to receive their medals for 1st and 3rd place in the 200m dash. It was 1968 and the Olympic games in Mexico City was coming to an end. "The Star-Spangled Banner" played and the two athletes raised their fist hidden in a black glove. Their names were Tommie Smith and John Carlos.

The International Olympic Committee(IOC) president,  Avery Brundage, responded to their actions by ordering the two athletes suspended from the U.S. team and from the Olympic Village. When the US Olympic Committee refused, he threatened to ban the whole U.S. team. Smith and Carlos were expelled from the team. 

In the following years the U.S. sporting establishment ostracized the two athletes and they were criticized not only by the media but they also received death threats at home. Even though people at that time did not approv of their actions, 41 years later it stands as a milestone of the Black Power movement and the oppression of the black citizens of America. 

In 2008, the official IOC website states that "Over and above winning medals, the black American athletes made names for themselves by an act of racial protest."

Mitt bursdags innlegg:D 18 år! yay;)

Peace Out. Ida

Moondust

forrige mandag viste en venn av meg meg dagboken hans. Først var jeg litt skeptisk til dagbøker, etter en del mislykkede forsøk på flere søte "TOPP" og "Ole Brum" dagbøker da jeg var ny etablert tenåring med masse gutte forelskelser og jente drama hadde jeg litt behov for å snakke, eller ha en monolog med noen blir vel litt mer viktig å si,  for å få ut ting som jeg egentlig ikke kunne si til noen. Nå for tiden har jeg bloggen min, og den klassike "skrike-ut-alt-vondt-og-frustrerende-i-puten-min" greia. MEN tilbake til utgangspunktet for denne bloggen, jeg har kjøpt meg en dagbok. En super-søt-skinn-innbundet-blomsterdekorert-dagbok med masse sider og linjer som skriker etter å bli tagget ned av min beste venn; trykkblyanten.

Så det er altså grunnen til min noe sløvhet angående innlegg i det siste. Tankene mine går ned i dagboken min istedet, men slapp av, min "skrive ned alt i dagboken min"-era går nok over etter et par uker, om ikke dager, så jeg skal prøve å bli flinkere å finne tid til dere som leser om mitt lille liv også..

Her kommer et lite random sitat fra en av mine yndlingssanger for øyeblikket. Enjoy.:)

"To Lose My Life" by White Lies

"He said ...
Let’s grow old together
And die at the same time
Let’s grow old together
And die at the same time
He said ..

He said to lose my life or lose my love
That’s the nightmare I’ve been running from

Canon Chorus:
So let me hold you in my arms a while
I was careless as a child
There’s a part of me that still believes
My soul will soar above the trees
A desperate fear flows through my blood,
Our dead loves buried beneath the mud.
A desperate fear flows through my blood,
Our dead loves buried beneath the mud"

Peace Out. Ida

Hi hater! Bye hater!

"I'll get straight to the point. I really don't like you. You are so 2 faced up in my business"..hmm..let's see...Hater number, you know what? I just lost count..

I Norge har vi Janteloven som forteller oss hvordan vi skal leve vårt eget liv, hvordan vi skal oppføre oss og ikke oppføre oss osv, jeg behøver nok ikke liste opp all punktene men det jeg lurer litt på da er hvorfor og hvordan Alex Sandemose fant på noe så dumt. Om jeg husker rett fra norsken i tiende klasse er han en av de forfatterne som utmerker seg i dansk-norsk literatur historie.

Personlig synes jeg ikke en forfatter, uansett hvor dyktig han eller hun er, burde bli nevneverdig hedret i vår litteratur historie for å ha skrevet ned lover som bare finnes så lenge noen tror på dem. For Janteloven finnes ikke, min venn. Den er noe en person fant opp for å dra ned selvtillitten vår og ha en grunn til å se ned på andre. Gi meg en god grunn for at jeg ikke skal ha lov til å gjøre, oppføre meg og kle meg akkurat som jeg vil. Bare én god grunn er alt jeg trenger og så skal jeg overveie å høre litt på de som sitter bak i bussen og hvisker og ser på meg med overlegne øyne mens de halvveis peker og dømmer meg for hvordan jeg ter meg.

For det første kjære nordmenn, bare for å få dette helt klart, det finnes ikke noe "dem". "Dem" er noen vi har funnet opp. "Dem" er noen "de" har funnet opp. Og som jeg allerde har nevnt finnes det ikke noe "de" eller "dem" eller "oss" for den saks skyld. Her i the U.S and A, kalles "de" for "haters". Definisjon:Noun 1. hater - a person who hates. That's right. En person som hater, en person som ikke liker deg for den du er fordi personen er sjalu. Ja der har vi det. S-J-A-L-U. Sjalu, min venn. Sjalu på deg fordi du tør å være deg selv, for du tør å stå på ditt, fordi du tør å gjøre akkurat som du vil, si hva du vil si. Så hvorfor skal vi høre på de som er sjalu på deg? Du skal ikke høre på de som er sjalu, fordi det vil være det samme som å bry seg om de som ikke vil deg vel. Det samme som å bry seg  om fremmede, og det kan du vel fra du var liten huske at du verken skal ta imot godteri, penger eller råd fra fremmede. For hvor ofte er vennene dine eller de som er i omkretsen din en del av "dem"? Og om du er så uheldig å ha en venn som ikke vil deg vel er hun eller han ikke en ordentlig venn som vil si at du ikke behøver å henge med dem. Case closed. 

Selvtillit boost min venn. Vær deg selv og om "de" ikke liker den du er så ikke bry deg om det, "De" har ingen rett til å fortelle deg hvem du skal være. Det er ditt valg.

Peace. Ida.

Men..er ikke jeg en av "dem" som ikke gir Alex Sandemose en plass i historien vår? Hmm...